Du leste kanskje om sommerferien vår i fjor? Kanskje har du det friskt i minnet? Det har eg; Eg har vært syge siden! Eg e heldigvis på bedringens vei nå, og begynne så smått på jobb igjen i August. Så nå tar me ingen sjanser; me reise på kver vår ferie! Ingen sure miner, ingen relasjonelle kriser, bare ein praktiske måde å løysa någen av de utfordringene et voksent (ganske vellfungerande ittekvert faktisk!), «mine-og-dine-unger-forhold», kan ha.

Både Tore og eg får på denne måden oppfylt kvert vårt ønske. Der e mange par og familier så drar på ferie med forventninger i kver sin ende av ein skala. Forventninger som ikkje nødvendigvis har blitt snakt om, me bare tror at «sjelevennen min sikkert vil det sama så meg (og ongane mine)!» Der e derfor flerne enn meg så komme hjem fra ferie, ennå merr slitne enn når de dro. Me har nå tatt konsekvensen av dette, og valgt å få oppfylt våre egne drømmer og ønsker. Kver sin EGO-trip! Vinn-vinn!

Eg har tatt med meg de to minste te Spania, og Tore har reist på Vespa-tur i Europa. Eg vil ver i ro på ein plass, lenge, og eg har det fantastisk hvis der e sol, varme, strand, basseng, Tapas og Sangria, og hvis ongane har det kjekt. Tore vil loffa rondt fra by te by på sin Vespa. Forstå det den så kan. Eg forstår det ikkje, men eg akseptere. Og respektere! Og eg syns til og med at det e litt kult!  De relasjonelle krisene konne fort komt, hvis den eine hadde krevd at den andre sko ver med i den eine sin drøm!

Nå har me vært avgårde i ei goe uga, på kver vår ferie, og heldigvis begynne savnet å melda sin ankomst. Det hadde vært kjipt hvis der ikkje va savn! Eg har begynt å senda screen shots av billige flybilletter fra Milano te Alicante, for eg tror at han nå e rondt omkring Gardersjøen ein plass, altså i nærheden av Milano når du har motorsykkel. Men i og med at Tore ikkje ser så godt lenger, så e det for det fyssta ikkje sikkert at han e med Gardersjøen. Han kan ha lest feil på kartet (ref: turen te Vegårdshei!). Den einaste indikasjonen på at han e med Gardersjøen e at badevannet ikkje smage salt. Og for det andra e det ikkje sikkert han ser ka så står i meldingene mine? Der e jaffal ingen indikasjon på at der e bestilt någen flybilletter.

Eg tenke jo at det hadde vært den ultimate kjærlighetserklæring hvis han plutselig stod på dørå her. Men så e jo eg dama (les: har høge forventninger te maen). Og så e eg impulsive og spontane av natur. Eg endre LETT retning, hvis der e någe aent så friste merr, og då forvente eg jo at Tore og gjør det. Men Tore – han bestemme seg for någe, og så går’an for det! Uden å tenka på å endra retning; «Dette bestemte vi oss for, jenta mi. Savnet var jeg forberedt på, og nå er der bare tre uker igjen!»

DAH!

Plutseligt sidde eg her med forventninger alligavel. Urimelige tanker om at det e det minsta i verden å komma seg fra Nord-Italia te midt i Spania hvis du bare vil det nok. Der går jo både båd, tog og fly?!

Og så må eg ta meg i det! Eg sidde jo her med ein forventning a om at han ska bryda sin lenge planlagte ferie, for å tilfredstilla mitt spontane behov for at han ska komma innom Costa Blanca i et par dager. Kor gale e’kje det?!

Eg tar meg i nakken, og kjenne at eg får en litt sånn flaue smag i monnen. Skjerp deg, jenta! Me avtalte jo dette. Me snakte om forventninger, og blei enige om at dette va lurt. Og det va det! Det e lurt å kjenna litt på ting – på avstand. Det e lurt å gi seg sjøl muligheden te å savna av og te!

Nå ska eg bruga resten av ferien te å nyda! Eg ska nyda at eg e så priviligerte at eg får lov te å ver i Paradis i 4 uger med ongane mine. Eg ska nyda at Tore har fått oppfylt sin drøm om å kjøra Vespa te Italia (og tebage, stakkars ;-)). Eg ska nyda at eg e friske, og kan begynna på jobb igjen når eg komme hjem. Og så ska eg nyda at eg har ein å savna! Ein så ikkje kreve at eg e merr enn det eg e. Eg ska nyda at eg elske denne friheden. At me ikkje forvente ting av kverandre heile veien.

Og så ska eg nyda tanken om at når me e hjemma igjen, så begynne me for alvor å planlegge Rampevilla. Nå e me friske nok! Det bler stas!!